Siri Broch Johansen – KHiO 2017
Siri Broch JohansenSOS Dobrie

SOS Dobrie handler om den fiktive staten Sabmie Ovttastuvvon Siiddat (De samiske forente siidaer). SOS er en stor, gammel og mektig stat. Sceneteksten jeg har skrevet, undersøker maktforholdene i en verden hvor sabmierne er vant til å styre. Ved å kle på samer den selvfølgelige arrogansen som det å styre i over tusen år kan gi, prøver jeg å finne ut nye ting om de maktforholdene vi lever med i den virkelige verden. Å skrive en tekst hvor landet er hovedkarakteren, bidrar også til å avkle den dehumaniserende makta. Ingen er mennesker i dette landet. Alle er figurer.

Å UNDERSØKE MAKTFORHOLD
Som samisk kunstner er jeg interessert i makt. Jeg er interessert i asymmetriske maktforhold, og vil undersøke hva det gjør med et folk å ha mye makt. Å fantasere rundt mulige fakta i en kontrafaktisk verden som ikke trenger å være plausibel , har åpna for nye erkjennelser. For eksempel har jeg forstått at dersom Sabmie hadde vært et stort og mektig rike, så hadde dette riket sannsynligvis hatt like mange svin på skogen som ethvert stort og mektig rike har. Fordi vi alle er mennesker, kapable til både å dehumanisere andre mennesker og til å utarme jorda inntil vår egen utryddelse.

Å UNDERSØKE TILFELDIG DRAMATURGI
En viktig del av masteroppgaven er lesninger hvor alle de tilstedeværende deltar. Vi begynner med å trekke scenerekkefølgen. Deretter stokker vi papirene og leser det nye stykket som oppstår den dagen. Jeg er ute etter å finne ut hvor mye av det dramaturgiske forløpet som må ligge fast for å få teksten til å henge sammen. Jeg har holdt på en åpningstekst – deler av den er gjengitt her – og en lukningstekst.

Å LAGE DEKOLONISERENDE DRAMATIKK
Å ha lesninger av den foreløpige teksten rundt omkring i Sápmi handler også om dekolonisering i praksis. Når man ser kartet og leser teksten, opplever man et alternativt univers, en alternativ verdensorden. Denne opplevelsen kan bidra til at man ser ting i den eksisterende verden med et nytt blikk. Akkurat dette nye blikket tenker jeg kan virke dekoloniserende. Samtidig håper jeg det skeive kartet får norske nordmenn som er involvert i lesningene til å se at Sápmi faktisk er kolonisert.

Å VISUALISERE EN ANNEN SAMFUNNSORDEN
Jeg er opptatt av kart. Politiske kart med landegrenser på er holdepunkter for øyet og minnet. Jeg har sett på kartet over de nordiske landene så mange ganger at det er vanskelig å finne fram uten de hjelpelinjene som riksgrensene utgjør. Derfor er det så viktig å tegne nye kart. Matilda Söderling, som er masterstudent på Designhøgskolen og en del av masterkullet i teater, har samarbeida med meg om dette. Vi har valgt å snu kartet 45 grader for å indikere at dette er et fiktivt kart. Kartet er, som teksten, fortsatt under arbeid. Det er en integrert del av teksten. Det endelige kartet, som vi produserer før eksamensvisninga, vil være korrekt i forhold til teksten.

KAN EN SAME SKRIVE UPOLITISK SCENETEKST?
Kanskje. Er jeg interessert i å skrive upolitisk scenetekst? Absolutt ikke. Jeg puster politikk. I det jeg som same berører makt med tekstene mine, er jeg politisk. Fordi jeg står i en situasjon hvor jeg opplever at jeg er avmektig og føler jeg roper uten å bli hørt, vil alt jeg skriver farges av det. Jeg vil lage viktig teater. Og det som er viktig for samer i dag, er å få andre, mer mektige, til å høre på oss og se verden fra vårt ståsted. Teksten min roper ganske høyt om gruvedrift. Den roper om noe uopprettelig som er i ferd med å skje. Jeg skriver meg inn i en ny bølge av samisk politisk kunst med dette. Den aller første lesninga ble gjort i forbindelse med den ukeslange kunstprotesten Pile o’Sápmi. Ved å inngå i den, inngår jeg i et samisk kunstnerfellesskap som har de samme ambisjonene om å bevege verden og endre historiens gang.

GÅR SKILLET MELLOM POLITISK OG IKKE-POLITISK KUNST?
Ifølge Chantal Mouffe, professor i politisk teori ved University of Westminister i London, går skillet heller mellom kritisk og systembevarende kunst. Dette gir mening for meg. Systemet er umenneskelig, hele det globale systemet hviler på urettferdighet som en grunnforutsetning. Jeg vil lage kritisk kunst. Kunst som kan skape kollektiv refleksjon, og i dette prosjektet, kunst som kan skape refleksjon rundt denne sannheten: Sápmi er kolonisert. Koloniseringen tar ikke slutt. Norge, Sverige, Finland og Russland er kolonimakter. De kan gjømme seg bak et humanistisk ferniss, men selv lett skraping i overflata avslører fakta. Det er der jeg vil ha min kunstneriske praksis. Kritisk blikk på den koloniale praksisen er også kritisk blikk på kapitalismen som system. Og man skal ikke fjerne sporene etter koloniseringa og kapitalismens herjinger. Man skal holde dem fram, løfte dem opp. Bare slik kan vi forholde oss til dem.

EN VERSJON AV ÅPNINGSTEKSTEN
Sabmie Ovttastuvvon Siiddat ble grunnlagt ved Harald Hårfagre og Snøfrid Snøfridsdatters ekteskapsinngåelse 11.julii 872. Snøfrids slekt sitt høvdingsete var i Vogat. Med denne alliansen oppsto det samente Norgr- Sabmie. Det strakte seg fra Dobrie i sør til Vogat i nord, og var bebodd av norvegere og sabmier. Landet Harald gifta seg inn i, var et matriarkat. Mennene måtte ut og krige for å holde landegrensene, mens kvinnene satt ved bålet, dvs. ved makta. Kvinnene styrte samfunnet med stødig hånd, mens mennene kom hjem innimellom for å lage flere barn og for å få ros fra matriarkene. Slik ble landet raskt større, og rundt år 1300 strakte det seg helt rundt Kvitsjøen, ned gjennom Karelen og rundt Innhavet til Brakkvannsbukta, med øyrikene Vulkan, Orken, Faren, Sheten, og selve storøya, Britannia. Sabmie hadde vokst seg for stort. Det var ikke lenger mulig å styre det. På alltinget i Vogat bestemte man å dele landet. Norvegerne fikk øyene i vest. Den Store Utreisen skjedde for sjuhundre år siden, 13.juni år 1316.
Rundt 1600 ble det funnet diamanter på Dovre. Da begynte Sveafolket, et broderfolk til norvegerne, å røre på seg. De pressa nordover med mål om å ta Dovre. Det var voldsomme kamper på Mesnali nord for Lillehammer. På Fredstinget ved Lillehammer ble det bestemt å trekke riksgrensa i Gudbrandsdalslågen. Fredsavtalen inneholder en klausul om at Svea skal få slagget fra diamantgruva. I flere hundre år ble slagget frakta med moskus og pulk på vinterstid fra Dobrie til Oslo. På 1880-tallet ble det bygd en jernbane for formålet. Da hadde man ikke lenger bruk for moskusen som trekkdyr. Moskusfolket, som hevder de er direkte etterkommere av norvegerne som utvandra i 1316, trakk seg da tilbake til et område på Dobrie. I tida etter dette har de vært en stadig klamp om foten på den Sabmiske makta, ettersom de nekter å forstå at tida deres er over, og at det ikke finnes noen plass for dem i det moderne samfunnet som Sabmie nå har blitt.

SOS Dobrie
Visning på Scene 3 på Kunsthøgskolen i Oslo.
19.05. kl. 18:00

Khio siri johansen 1

Teksten preges av søljedramaturgi, hvor scenerekkefølgen avgjøres ved loddtrekning.

Khio siri johansen 4

Siri Broch Johansen (f. 1967) master i teater med fordypning i scenetekst. Bosatt i Tana. DUS-dramatiker 2017 med MariAmira – fortellinger om flukt. Andre scenetekster: Gurut guvlui Heahtás/Til venstre i Hætta 2014, ČSV-republihkka 2013, Samenes aften – odne lea du vuorru 2011, Eatnanspáppastallan 2009. Er forfatter av ungdomsromanene Sárá beaivegirji/Saras dagbok og Mun lean čuoigi/Jeg er en skiløper. Ble tildelt Samerådets litteraturpris i hhv 2012 og 2016 for disse. Skriver sakprosa - har blant annet skrevet biografien om Elsa Laula Renberg. Er utdannet sanger. Flere opplysninger og full bio.