Signe Gerda Landfald – KHiO 2017
Signe Gerda LandfaldFerdinandøyeblikket

Prosessen med Ferdinandøyeblikket handlet om å finne og definere rammene for det vi ikke vet, for det som skal komme, for det vi skal skape, i øyeblikket. Jeg arbeidet med spørsmålet om hva som var de beste scenografiske rammene for å skape i øyeblikket. Videre ville jeg at scenerommet skulle ha et stort spenn i uttrykket, hvor totalen av auditive og visuelle sanseinntrykk kunne forvandles fra vår virkelighet her og nå i scenerommet og videre inn i fiksjonen. Prosjektet ble gjort i samarbeid med masterstudent i regi, Martin Lotherington.

Forestillingen var satt til Scene 8 på KHiO, og i blackboxen sto det to volumer på gulvet og en himling vevet med nylontråd. De scenografiske konstruksjonene var de eneste faste elementene i forestillingen, i tillegg til rammene for forestillingen; å skape i øyeblikket gjennom et improvisert møte med publikum. Ønsket om å jobbe med en totalopplevelse av scenerommet, var utgangspunktet for å bygge et abstrakt landskap, som samtidig skulle ha tre ulike kvaliteter;

— et privat rom/gjemmested
— et utsatt sted/følelsen av at noe står på spill
— et uhøytidelig/ lett tilgjengelig sted

Innenfor alle disse ulike stedene måtte vi kunne fortelle om både det grusomme og skrekkelige, og om det sarte, tandre og vakre. Teamet utviklet sammen et partitur som dannet grunnlaget for forestillingene. Vi opererte med tre forskjellige lag i forestillingen (se Martin Lotherington sin tekst hvor han utdyper dette):
Lag 1: Her og nå
Lag 2: Narrativ historie
Lag 3: Sceniske bilder

Vi var fire medvirkende (skuespill ved Veslemøy Mørkrid og Jo Andrian Haavind, lyd/bilde ved Jon Marius Nilsson og lys ved undertegnede) som sammen improviserte og dermed vekslet på hvem som hadde føringen. Lys, lyd og bilde satte premissene for mis en scene-en på lik linje med skuespillerne. Ferdinandøyeblikket henviser til skuddene i Sarajevo i 1914, som utløste 1. verdenskrig. Hva er vår tids Ferdinandøyeblikk, og hva blir forestillingens Ferdinandøyeblikk, kveld etter kveld? Hvordan oppleves øyeblikket av tilfeldigheter og omstendigheter som kan forandre en historie, og hvordan griper vi det øyeblikket? Gjennom aktiv lytting ble historien malt frem, tid og sted oppstod i samspillet mellom medvirkende og publikum. Og like flyktig som de oppstod, ble de transformert, de spant videre eller opphørte. Øyeblikket der alle møttes i en felles tilstedeværelse, tok oppmerksomheten bort fra rammene rundt forestillingen, vår egen virkelighet: her og nå.
Forestillingens tre virkelighetslag ble utgangspunktet for å studere ulike måter å betrakte virkeligheten på. Mitt fordypningstema i prosjektet kalte jeg «magisk virkelighet». Det handler om hva som skjer når de synlige omgivelsene våre ikke lenger oppleves som en konkret gripbar virkelighet, men i stedet fremstår som en opphøyet, drømmeaktig virkelighet. Når publikum kom inn i scenerommet, stod taklyset på og rommet fremsto som konkret og ikke manipulert. I løpet av den første samtalen med publikum slo skuespillerne av taklyset, de teatrale omstendighetene ble spisset og scenelyset satte nye forventninger til hva som skulle skje.
Gjennom forestillingens Ferdinandøyeblikk, beveget vi oss inn i lag 2; en narrativ historie. Her mistet scenerommet sine fysiske egenskaper og ble transformert til noe abstrakt, noe uhåndgripelig. De geometriske volumene i rommet skulle ikke lenger forstås som konkrete elementer. Som det fremgår av bildet, så publikum bare en flate som svevde i scenerommet, løsrevet fra alt annet. De så en sfærisk blågrønn farge og kunne anta at det var en malt flate, men de så ikke hva slags overflate eller tekstur den hadde. Den fremstod som oppløst fra sin materialitet. Istedenfor at lyset avslørte for oss de fysiske omgivelsene, ble det dannet en såkalt filmfarge, en sløret lysende hinne. Den løftet fargen frem som en immateriell, ikke-fysisk representasjon av virkeligheten.
Vår persepsjon av de fysiske omgivelsene våre er et gjennomgående tema jeg arbeider med i mine tre masterproduksjoner. I arbeidet med scenografien til våroperaen Cendrillon av Massenet på Operahøyskolen i mai vil jeg fortsette å studere de romlige dramaturgiske virkemidlene, med hovedvekt på lys og farge. Askepott sitt møte med den magiske Feen gir grunnlag for å undersøke ulike virkelighetslag, der en drømmeaktig, immateriell virkelighet vil stå i kontrast til eventyrets ytre rammer. I arbeidet med Dødsdansen av Strindberg, som spilles på Teater Ibsen i november, er det en helt annen og langt mer dyster og sykelig energi som skal uttrykkes. Dramatiseringen av et ekteskap der selve livsgleden næres av den destruktive manipulasjonen, kan være et interessant utgangspunkt for å forske videre i de ulike måtene å oppleve de fysiske omgivelsene på, fra en reell og konkret til en oppløst og uhåndgripelig lesning av scenerommet. Rammene for å være skapende i øyeblikket er også i arbeidet med Dødsdansen en sentral problemstilling jeg forholder meg til i utviklingen av scenografien. Mens Ferdinandøyeblikket var en improvisert forestilling, vil Dødsdansen med sin klassiske tekst sette andre rammer for det skapende øyeblikket.

Khio signe landfald 8

Skuespiller Jo Adrian Haavind i Ferdinandøyeblikket. Et bilde fra forestillingens lag 3 som besto av sceniske bilder som tok opp i seg tema fra forestillingens narrative historie. Foto: jonmariusnilsson.no

Khio signe landfald 9

De geometriske volumene i rommet skulle ikke lenger forstås som konkrete elementer. Som det fremgår av bildet så publikum bare en flate som svevde i scenerommet, løsrevet fra alt annet. De så en sfærisk blågrønn farge og kunne anta at den var en malt flate, men de så ikke hva slags overflate eller tekstur den hadde. Den fremstod som oppløst fra sin materialitet. Istedenfor at lyset avslørte for oss de fysiske omgivelsene ble det dannet en såkalt filmfarge, en sløret lysende hinne. Den løftet fargen frem som en immateriell, ikke-fysisk representasjon av virkeligheten. Foto: jonmariusnilsson.no

Khio signe landfald 1

Skuespiller Jo Adrian Haavind i en scene fra forestillingens lag 2: narrativ historie. Himlingen besto av seks paneler vevet i nylontråd, og er et samarbeidsprosjekt mellom forestillingens kostymedesigner, arkitekt Mari Ulland og scenograf Signe Gerda Landfald. Foto: jonmariusnilsson.no

Khio signe landfald 4

Skuespiller Veslemøy Mørkrid i Ferdinandøyeblikket. Foto: jonmariusnilsson.no

Signe Gerda Landfald (f. 1980), master i scenografi, Signe Gerda sin siste masterproduksjon Dødsdansen har premiere på Teater Ibsen november 2017. Her har hun samarbeidet med regissør Martin Lotherington, som hun også gjorde forestillingen Ferdinandøyeblikket med på KHiO i november 2016. Signe Gerda er tidligere utdannet produksjonsdesigner fra Filmskolen på Lillehammer i 2008. Hun har hatt scenografi og/eller produksjonsdesign på en rekke lengre film – og TV produksjoner, deriblant Trolljegeren (2009) og NRK-serien Anno (2015 og 2016). For TV drama seriene DAG (2013) og Det tredje øyet (2014) ble hun nominert til Gullrutens fagpris i kategori beste produksjonsdesign.