Mari Lotherington – KHiO 2017
Mari LotheringtonScenografi som premissleverandør

Scenografi og tekst – i kobling: Scenografi vil i større eller mindre grad være med på å sette premisset for et scenekunstprosjekt. Men hva skjer når scenografien setter hele premisset og utfordrer hva scenografi i det hele tatt kan være? Alaska vises ved KHiO våren 2017 og tas senere videre, men da med ny scenografi som utgangspunkt for tekstlig utvikling. Et tett samarbeid med scenetekststudent Maja Bohne Johnsen har gjort det mulig å skape en direkte kobling mellom tekst og scenografi, hvor begge sjangre kan inspireres og påvirkes av hverandre.

Mitt masterprosjekt dreier seg om to hovedpunkter: Ulike typer prosesser og nye former for samarbeid som begge kan påvirke hvordan scenografi blir til og hva scenografi kan være. Overordnede temaer jeg har med meg fra tidligere, og som jeg stadig knytter arbeidet mitt opp mot er deintellektualisering av scenekunst hvor firedimensjonalitet tar følelsene tilbake, scenografien omslutter publikum, og alle publikums sanser tas hensyn til. Som følge av masterprosjektets tematikk tenker jeg meg en slags blanding av kvalitativ og kvantitativ forskning. Det vil si at jeg i løpet av mitt masterløp er scenograf ved flere prosjekter som har ulike prosessuelle metoder, og ulike samarbeidsformer.

ALASKA
Hovedprosjektet mitt er samarbeidet med Maja Bohne Johnsen og hennes tekst Alaska. Bakgrunnen for prosjektet er at Maja bodde i Alakanuk, en liten landsby i Alaska, i 1992. I dette området bodde urfolket Yupik med sine tradisjoner før den Amerikanske kulturen slo over dem som en flodbølge med farge-TV’en på bølgetoppen. Med Alaska vil vi si noe om hva som skjer når vi ikke klarer å ta vare på det vi er i møte med det andre, eller når vi blir invadert av det andre. Hovedpersonens erfaringer med å ikke klare å ta vare på seg selv i et personlig forhold veves sammen med at Yupiksamfunnet i løpet av to generasjoner mister seg selv i møtet med den massive innflytelsen fra amerikansk kultur. Maja og jeg har jobbet sammen med materialet Alaska som er et prosjekt i fire deler. Del en startet våren 2016 med Alakanuk, i tett samarbeid med medstudenter Eirik Fauske og Kjersti Aas Stenby, samt skuespiller Morten Espeland. Alakanuk ble skrevet av Maja samtidig som resten av gruppa med flat struktur arbeidet improvisatorisk og intuitivt rundt materialet som hadde fokus på minner og hukommelse. Gjennom Alakanuk ble det mulig for scenografi å påvirke tekst. Eksempelvis kunne Maja komme innom og bli inspirert av mine valg i utviklingen av rommet, og skrive spesifikke scener til spesifikke visuelle grep jeg hadde tatt. I utviklingen av masterprosjektet Alaska jobber vi videre med hvordan vi kan påvirke hverandres felt. Del to av Alaska er det videreutviklede materialet og vises ved Kunsthøgskolen i Oslo i slutten av april 2017. Les mer om prosjektet, og se flere bilder fra forestillingen Alakanuk, i Maja Bohne Johnsens del av katalogen. Del tre skal vises i enda et nytt format ved Festspillene i Nord-Norge i juni 2017.

FESTSPILLPROFIL
I forbindelse med Festspillene i Nord-Norge har jeg blitt invitert til å være festspillprofil. Dette innebærer å gjennomføre en rekke prosjekter i nye samarbeidskonstellasjoner. Blant annet skal jeg ha et prosjekt sammen med den andre profilen, artist Silje Halstensen (også kjent som Bendik). I et tomt lokale i Harstad sentrum skal vi skape en scenografisk lydinstallasjon hvor publikum får vandre fritt og skape sitt eget narrativ. Publikum kan trekke og dra, trykke, berøre og bevege på de scenografiske elementene for å fremkalle ulike lydlige og visuelle bilder i rommet. Publikum er omsluttet av verket og må arbeide taktilt for å oppleve det. Scenografisk vil jeg jobbe utfra ideer som har oppstått i tidligere prosjekter ved masterstudiet: Medeaplay (2016), Alakanuk (2016), Highway Hypnosis (2016/–17), Her (2017), Alaska (2017) og auditiv forskning gjort i samarbeid med medstudent Kjersti Aas Stenby (2017). Se bilder fra Alakanuk, HER og Medeaplay for å få et lite inntrykk av hvordan jeg har jobbet.
I den scenografiske lydinstallasjonen i Harstad sentrum skal den tredje del av Alaska installeres. Her spør vi hvordan scenografien kan utvikle teksten, og samtidig stå sterkt som et selvstendig verk, på hvilken måte det vil endre skuespillernes handlingsrom, og hvilke nye muligheter det vil gi. Fordi lokalet i Harstad er lite vil rommet og teksten uunngåelig komme nærmere publikum. Vi utforsker hvilke konsekvenser det vil få for scenografien som selvstendig verk, og hvilke konsekvenser vil det ha for sceneteksten slik den var og slik den kan komme til å bli.

SCENOGRAFI SOM PREMISSLEVERANDØR
Alaska er et samarbeid mellom scenetekstforfatter og scenograf hvor det tradisjonelle hierarkiet er brutt. Ved å flette arbeidene våre sammen har vi mulighet til å forske i utradisjonelle påvirkningsmønstre hvor scenografi kan stå sentralt i forming av tekst – og omvendt

Khio mari lotherington 1

Immaterielt «materiale» har interessert meg gjennom hele masterløpet. Her jobbet vi blant annet med hvordan lys kunne oppføre seg taktilt, og endre hvordan rommet fysisk føltes på kroppen. Jeg akter å fortsette forskningen på det immaterielle i Alaska. Foto: Chris Erlbeck.

Khio hanne ramsdal 5

I forestillingen HER undersøkte jeg materialisering av lys i tett samarbeid med lysdesigner Martin Myrvold. Med strenge geometriske former og lyse overflater fikk vi utallige muligheter til å bygge rom i rommet. Foto: Chris Erlbeck.

Khio mari lotherington 4

HER. Beskrevet av Hanne Ramsdal på side 24. Foto: Chris Erlbeck.

Khio mari lotherington 2

I Alakanuk jobbet jeg scenografisk med minnenes fragmentariske form. Jeg var interessert i forholdet mellom tilsynelatende usammenhengende scenografiske elementer, og hvordan disse oppførte seg i møte med hverandre. Også her foretok jeg immaterielle undersøkelser, hovedsakelig representert gjennom eksperimentering med projeksjon og lysrefleksjon. Foto: Chris Erlbeck.

Khio mari lotherington 3

I Medeaplay jobbet jeg med scenografi som flytende materiale, et rom i stadig endring som samtidig kunne ha rytmiske egenskaper på grensen til det maskinelle. Foto: Simona Bieksaite.

Khio mari lotherington 5

Medeaplay ble iscenesatt av en gruppe fra MA Teater, hvor jeg designet og lagde scenografi. Kostymene til Fredrik Floen ble en viktig del av det scenografiske bildet. Også med på prosjektet var Kjersti Aas Stenby, Lina Hindrum, Per Vidar Anfinnsen og Ludvig Uhlbors. Foto: Simona Bieksaite.

Mari Lotherington (f. 1988), master i teater (fordypning scenografi). Scenograf og kostymedesigner for scenekunst og opererer sjangeroverskridende mellom samtidsdans, teater og opera. I 2013 avsluttet hun sin bachelor i scenografi ved Liverpool Institute for Performing Arts i England. Her vant hun en scenografikonkurranse som resulterte i hennes arbeid som scenograf og kostymedesigner for Scrappers av Daniel Matthew ved Liverpool Playhouse. Før hun begynte på Master i Teater i 2015 gjorde hun flere scenekunstprosjekter, og våren 2017 skal hun være festspillprofil ved Festspillene i Nord-Norge. Her skal tre nye scenekunstprosjekter ha premiere, i tillegg til scenografi i andre arenaer enn scenekunst.