Maja Bohne Johnsen – KHiO 2017
Maja Bohne JohnsenAlaska – en visning av et materiale under utvikling

Alaska er en visning av et materiale som er i utvikling. Det er tenkt som del 2 av 4 deler. Del 1 var Alakanuk som ble vist i mai 2016 på KHiO, og del 3 skal vises ved Festspillene i Nord-Norge i juni i forbindelse med at scenograf Mari Lotherington er festspillprofil der i år. Etter festspillene er tanken at de tre første delene skal munne ut i en forestilling som planlegges satt opp i løpet av 2018/19. Et tett samarbeid med Mari Lotherington, masterstudent i scenografi , har gjort det mulig å la tekst og scenografi gjensidig inspireres av hverandre i dette prosjektet.

Første året på masterstudiet gjennomførte en gruppe fra KHiO prosjektet Alakanuk. Gruppen besto foruten meg selv, Maja Bohne Johnsen (tekst), av Mari Lotherington (scenografi og kostyme), Eirik Fauske (regi) og Kjersti Aas Stenby (skuespiller), i tillegg til Morten Espeland (skuespiller), Tobias Leira (lys) og Erik Hedin (lyd) som var innleid i prosjektet. I utviklingen av masterprosjektet Alaska hentes Alakanuk inn som et forprosjekt og refereres til i sammenhengen. Alaska vises ved KHiO i slutten av april 2017.
I 1992 bodde jeg i en liten landsby i Alaska. Her bodde urfolket Yupik med sine tradisjoner før den amerikanske kulturen slo over landskapet som en flodbølge med farge-TVen øverst på bølgetoppen. Gjennom arbeidet med teksten til Alaska vil jeg si noe om hva som skjer når vi ikke klarer å ta vare på det vi er i møte med det andre, eller når vi blir invadert av det andre. I Alaska ser jeg nærmere på problemstillingene som oppstår når kulturer og mennesker krasjer inn i hverandre og etterlater sår og forvirring.
Alaska handler om å leve i et samfunn eller i en relasjon der vi er fremmedgjorte. Om ikke å finne veien. Om makt og avmakt og om hva man gjør for å holde ut. Alaska handler om tap og om det å gjøre ugjenkallelige valg som både har konsekvenser for eget og andres liv.
Alaska forsøker å si noe om at det får store konsekvenser dersom vi ikke er bevisst de avtrykk vi setter på hverandre. Både som samfunn og individer. Og sist, men ikke minst: Hvordan lever vi videre med det vi har gjort? Både på personlig plan og som en del av et kollektiv.
Alaska skal følge minnenes fragmentariske form. Og vi går inn i Annas subjektive univers. Her kan alt skje. Døde mennesker dukker opp. Vi går inn og ut av hendelser uten å følge en tradisjonell dramaturgi. Alaska er en tragedie der humor og menneskelig varme finnes, tross de golde omstendighetene menneskene i Alaska lever under.

ANNA
Det motsatte av postkort. Det motsatte. Flatt. Så langt du kunne se. Samtidig se jorda som den runde kulen den er. Det var hvitt og flatt og rundt på samme tid. Jeg hadde akkurat fylt 20 – mannen min 35. Han hadde nettopp vært utro med en venninne i København. Det er det jeg husker best.
Vi var der for å…ja, jeg vet ikke helt. Hva gjorde vi der egentlig? Vi ville dit det var verst. «Hvor er det verst?» Spurte vi. Jeg har ofte lurt på om vi ikke heller skulle spurt om hvor det var best. Bare sagt det. «Hvor er det best?» Men vi gjorde ikke det.
Har du hørt om «Honey buckets»? Honningbøtter. Det får deg til å tenke på honningkrukker. Det er bøttedo. De ble tømt utenfor husene. Så var det badekar uten innlagt vann. Mygg. Tusenvis av dem. Vindu av plast og hus av kryssfiner. Huskyer ingen hadde bruk for lengre sto og bjeffet i bånd. Du kunne bare komme dit med fly. Du kunne bare komme vekk derfra med fly også.

AKTUALITET
Et samfunn er summen av individer. Jeg mener at det ligger en kollektiv skam i det å gjøre maktovergrep. Og det ligger et kollektivt sinne og skam i de som har opplevd maktmisbruk. De fleste har kjent dette på kroppen på et eller annet nivå. På individnivå og som en del av et kollektiv når det gjelder blant annet vår samiske befolkning. Skal de kollektive skyggene bli mindre, må de erkjennes og settes ord på. Bare slik kan de bidra til en transformasjon i menneskene som er bærere av disse dype emosjonene som skyggematerialet er laget av. Jeg har en mistanke om at vi bærer våre forfedres ugjerninger og maktesløshet på emosjonelt plan – og at dette påvirker hvem vi er i dag. Som vi har erfart mange ganger, kan teatret være en egnet arena for «vanskelige samtaler», igjen og igjen bidrar det i debatten omkring temaet makt og avmakt på individ- og samfunnsnivå. Alaska er et innlegg i den debatten.

SCENOGRAFIEN ER MED PÅ Å LEGGE PREMISS FOR TEKSTEN
Alaska er et samarbeid mellom en scenetekstforfatter og en scenograf, hvor det tradisjonelle hierarkiet er brutt. Ved gjensidig å la oss påvirke av hverandres arbeid, har vi muligheten til å forske i utradisjonelle samarbeidslinjer, hvor scenografien står sentralt i formingen av teksten.

METODE
Det grunnleggende for denne prosessen er at jeg jobber med tekstmaterialet i flere versjoner – og at det forandrer seg fra gang til gang. Det er en stegvis utvikling og jeg har visninger underveis, der stoffet farges, modnes og påvirkes av de jeg samarbeider med – hele tiden i dialog med dramaturg Tale Næss.
For meg er samarbeid stikkordet for å skape ny scenetekst. Jeg har over tid samarbeidet med Tale og gjør det også i arbeidet med Alaska. Det å ha en kyndig leser som ser teksten utenfra er nødvendig når man ikke lenger ser skogen for bare trær. I tillegg har jeg i dette prosjektet latt meg påvirke av Maris scenografi – både realisert scenografi og idéskisser – noe som har gjort meg enda mer bevisst på betydningen av rom når jeg skriver tekst som skal leve gjennom mennesker i rom. Jeg har også i større grad åpnet opp for å bevege meg fra et realistisk plan og over i et mer subjektivt univers. Å si noe virkelig uten å speile virkeligheten har man gjort i teatret lenge, men likevel skal det oppdages i en – man skal erfare hvordan det abstrakte kan inkludere menneskets uvirkelige indre verden. Jeg har lært mye av å samarbeide med Eirik Fauske (master i regi) i Alakanuk. Hans opptatthet av hvordan vi tolker minner og hvordan hendelser lever i oss som subjektive minnebilder, har gjort at jeg i enda større grad har turt å åpne opp for det subjektive i Alaska enn jeg gjorde i Alakanuk – hvor jeg var mer bundet til tid og sted. Tekst er noe som skapes i møtene, krysningene, samarbeid mellom mennesker og da i særlig grad, i dette prosjektet, i dialog med scenograf og scenetekstforfatter - guidet av dramaturg Tale Næss og hennes skarpe blikk. Et stikkord er å lytte – selvfølgelig også innover. Trå til side og la stoffet oppstå – om jeg tenker for mye, stoppes prosessen. Stryke, redigere og strukturere gjør jeg når stoffet har fått modnet en stund.
Alaska er derfor del 2 i en prosess som består av 4 deler. Det er en visning av et materiale underveis. Etter visningen skal teksten bearbeides videre. Det er alltid like spennende å se hva som oppstår når teksten møter rommet og teamet som jobber med visningen. Det oppstår alltid noe nytt jeg ikke kunne ha funnet ut om jeg hadde sittet alene med teksten på «kammerset».

Alaska
Visninger
28.04. kl. 13:00 og 19:00
29.04. kl. 15:00

Kunstnerne som skal være med i Alaska, del 2:
Maja Bohne Johnsen – Regi og tekst
Mari Lotherington – Scenografi, lys- og kostymedesign
Ingrid Forthun – Regiveileder og visuell veileder
Tale Næss – Manusveileder og forestillingsdramaturg
Karin Klouman – Skuespiller
Per Vidar Anfinnsen – Skuespiller
Lina Hindrum – Skuespiller
Chris Erlbeck – Co-lysdesigner og foto
Carle Lange – Scenografiveileder

Khio maja johnsen 1

Fra forestillingen Alakanuk (wrong place) i 2016. Scenetekst: Mari Bohne Johnsen, regi: Eirik Fauske, scenografi og kostyme: Mari Lotherington, lys: Tobias Leira, skuespillere: Kjersti Aas Stenby og Morten Espeland. Foto: Chris Erlbeck

Khio maja johnsen 2

Fra forestillingen Alakanuk (wrong place) i 2016. Scenetekst: Mari Bohne Johnsen, regi: Eirik Fauske, scenografi og kostyme: Mari Lotherington, lys: Tobias Leira, skuespillere: Kjersti Aas Stenby og Morten Espeland. Foto: Chris Erlbeck

Khio maja johnsen 3

Fra forestillingen Alakanuk (wrong place) i 2016. Scenetekst: Mari Bohne Johnsen, regi: Eirik Fauske, scenografi og kostyme: Mari Lotherington, lys: Tobias Leira, skuespillere: Kjersti Aas Stenby og Morten Espeland. Foto: Chris Erlbeck

Maja Bohne Johnsen (f. 1972), master i scenetekst. Maja jobbet som skuespiller før hun begynte å skrive dramatikk. Hun utdannet seg i USA og har inntil nylig drevet teaterkompaniet Johnsen & Johnsen produksjoner sammen med Pernille Dahl Johnsen. Pernille driver nå kompaniet videre. Maja har også forfatterstudiet fra Universitetet i Tromsø. I 2016 hadde stykket hennes, Vestregata, urpremiere på hovedscenen ved Hålogaland Teater. Nina Wester, i samarbeid med Ingrid Forthun, hadde regien. Manuset til Vestregata ble skrevet med Kristin E. Bjørn og Tale Næss som dramaturger. De to siste årene har hun vært masterstudent ved KHiO og jobber nå med sitt nye stykke: Alaska. I 2013 mottok Maja Statens Kunstnerstipend for skuespillere. Hun har også mottatt skrivestipender fra Dramatikkens Hus og Fond for Lyd og Bilde.