Ludvig Uhlbors – KHiO 2017
Ludvig UhlborsBli Arne Naess

«Bli Arne Næss» er resultatet av en kollektiv tverrkunstnerisk prosess som har pågått i ett års tid. Nærstudier i Dypøkologi og konkrete opplevelser av miljøet på Hallingskarvet ligger til grunn for forestillingen. Arbeidet søker etter berøringspunkter mellom naturopplevelser og teatralitet, og er en fortsettelse av mine undersøkelser i de tidligere KHiO-produksjonene «Medeaplay», «Speiderjenter» og «Leni Riefenstahl».
Det som forener disse arbeidene er mine undersøkelser av kroppen. Med det tenker jeg på kroppen i teaterprosessen, kroppen som uttrykk og vårt blikk på kroppen når den framtrer på scenen. Jeg interesserer meg også for kroppen som bærer av ideologi, så vel historisk som i vår samtid.
I denne avsluttende forestillingen ligger fokus på møtet mellom mennesket og den norske naturen. Et underliggende spørsmål i prosessen er grensen mellom kropp og sjel, om det finnes en sånn, i mennesket og naturen. Begge disse temaene har blitt vekket til liv av vårt kunstneriske team når vi har nærmet oss filosofen Arne Næss.
Slik skriver Arne selv om sine naturopplevelser og disses koblinger til hans filosof (tekststykkene er satt sammen av Ludvig Uhlbors):

Det høres kanskje rart ut at et fjell kan være en far men det synes jeg faktisk ikke i det hele tatt. Jeg skjønte veldig tidlig at mennesker lever i symboler… en stor del av sitt liv i symboler. At et fjell bare skulle være mineraler… ingen gamle kulturer har sett fjellet som bare mineraler. Tvert imot, folk har alltid sett etter veldig sterke symboler… for eksempel; kontakten mellom himmel og jord… og gudene antas sjelden å bo hvor som helst, de lever i himmelen eller på bakketopper, eller de er selv et fjell. Fjellet er hellig i så mange kulturer og man snakker med dem, spør dem om råd, og så videre. Bare et fjell kan gi meg denne utsikten. En slik fantastisk horisont hvor man føler seg kraftfull samtidig som man er veldig liten. Og dette er et viktig filosofisk poeng; at jo mindre du er i forhold til omgivelsene, der du stirrer opp på stjernene bak fjellet, jo sterkere føler du at du på en måte symbolsk tar del i dette, du blir mektigere, du spiller sammen med fjellet, du føler deg vel sammen med det. Så jo mer tid du tilbringer sammen med noe så mektig, jo mer tar du del av dets storhet.

I Norge har vi ikke naturtilbedelse i naturlig forstand med 110 kompliserte ritualer, slik vi kjenner fra kulturantropologien. Men man kler sin naturfølelse i ord som klart nok kan klassifiseres som naturtilbedende. Det gjelder for eksempel forholdet til høyfjellet. Følger man reglene - og det gjør man uansett etter hvert mer eller mindre automatisk – ser man på stupene som vennlige, ikke truende vesener. Hallingskarvets stup er slike vesener. Bør jeg tilføye «for meg»? Nei. Men kanskje «slik jeg og noen andre har tilgang til dem».

I mange kulturer har religiøs dyrking av guder gjerne foregått til fjells, til dels ut fra forestillingen om fjellet som mellomledd mellom jord og himmel. Men vi finner også beretninger om mennesker som går inn i naturen for å finne seg selv, for eksempel helt tilbake til kong Nala i det indiske kjempediktet ̔ Bhagavadgita̕ .

I det dypeste grunnlaget for fjellbeundring og fjelltilbedelse ligger symbolikk: ̔ å se opp på noe̕ sammenlignet med ̔ å se ned på noe̕ , ̔ stigning̕ sammenlignet med ̔ nedgang̕ . Hallingskarvet rager opp over omgivelsene nettopp på en måte som er egnet for tilbedelse - synes jeg, og mange med meg.

I dag lider mennesket under en stedsoppløsende prosess. Tapet av det å høre til et sted er merkbart, lengselen er der fremdeles og understreker behovet for å uttrykke hva det betyr å høre til et sted. Det styrker tendensen til utvikling av en hjemstedsfølelse, for å gjenoppvekke det indre forhold mellom en selv og miljøet.

Det forekommer at et hjemsted blir tyrannisk, tar over, kommanderer. Hvis man ikke adlyder, får man skyldfølelse eller oppfatter seg selv som karaktersvak. Dette er ikke til å unngå. Fenomenologisk kan vi ikke skjelne mellom stedets og våre egne kommandoer. Det er bare filosofier som påtvinger oss et skarpt skille mellom subjekt og objekt, som trekker opp grensen mellom selvet og dets geografiske omgivelser.
Tvergastein er et sted der man i en viss forstand hører hjemme. Det er ikke et sted jeg besøker. Det innebærer jo at oppmerksomheten til daglig er rettet mot andre vesener som også hører hjemme der. Jeg er langt ifra alene.

På Tvergastein, da jeg så mikroskopiske vesener i en dråpe, mislikte jeg at dråpen tørket inn. Jeg mente ikke at ̔ tøffeldyrene̕ under mikroskopet mitt hadde følelser slik som mennesker, men det var vondt å se at deres vakre bevegelser ble rykkvise og stive når dråpen gradvis tørket inn.

Jeg følte og føler et fellesskap selv med slike skapninger. Dette viser seg i dag også når jeg ser blomster. Jeg liker for eksempel ikke å få avskårne blomster. Vi dømmer dem jo til en langsom død mens vi ser på det som skjer. Når de er litt visne, blir de vanligvis ansett som stygge - en god grunn nok til å kaste dem mer eller mindre levende i søppelkassen. Jeg har alltid hatt vondt for å endre holdning til et levende vesen selv om det blir ̔ stygt̕ .

Det snakkes om endring av vår holdning til naturen. Her trengs det å spørre mer detaljert: Hvordan står det til med holdninger til mineralriket, planteriket og dyreriket? Innenfor dyreriket, hva har vi av gledelig kontakt med andre dyr enn hunder og katter? Men fremfor alt trengs det beskyttelse av de ville dyrene, som tross dyrefientlig politikk holder til innen rekkevidde. Dyrene gir oss en uuttømmelig resurs til glede og meningsfullt samvær. Ny livsstil forutsetter at vi gjør bruk av denne ressursen.

Den dype gleden gjør at vi ser og forholder oss til verden på en annen måte. Endringer i retning av et mer økologisk orientert liv behøver ikke å medføre følelser av tap og forsakelse, men i stedet kan det vekke noe dypt gledelig i oss.

Fjellet som symbol og fjellmytologi er fellesnevner for mange kulturer så langt bakover i tiden som vi har vitnesbyrd om. Den ̔ opplyste̕ tid med forakt for symboler, ritualer og mytologi er nå avleggs. Det er ikke treffende å anse slikt som ̔ uvitenskapelig̕ . Som den skarpsindige vitenskapsfilosofen Hans Reichenbach fremhevet: Ingen skapende vitenskapelig forskning uten mytologi! Arasjonelle, altså hverken rasjonelle eller irrasjonelle, ideer må til for å motivere forskerne.

EN REISESKILDRING FRA TVERGASTEIN
Arne Næss opplevde att verden var besjelet og at han kunne gå i dialog med den. Er det mulig å oppfatte verden på samme måte som han? For å undersøke dette, flyttet vårt kunstneriske team opp på Tvergastein. Målet var å forsøke å tilegne seg muligheten til å kommunisere med Hallingskarvet som et levende Vesen.
Forholdene på Tvergastein er utfordrende. Bygget på en høyde 1500 meter over havet, er den Norges høyest liggende privateide hytte. Det er ingen elektrisitet i Arnes refugium, og heller ikke noe rennende vann. Der, på stupet av Hallingskarvet, utviklet filosofen sin doktrine «Økosofi T» eller «Kjærlighet for økologien på Tvergastein». Arne foretrakk å ha en driftstemperatur på rundt 13 grader, og i februar var innetemperaturen ofte enda lavere. Det kunne være 10 graders forskjell i temperatur mellom området nær gulvet og nær taket. Utjevningen ble opprinnelig hjulpet av bøtter fulle av snø som hang under taket. Smeltingen av snøen modererte varmen under taket og skaffet vann. De enkle forholdene skulle bidra til å skape Dyp glede.

EN UNDERSØKELSE AV TEATER
Erfaringene fra Tvergastein overføres til en blackbox på KHiO som et ledd i en pågående diskusjon om «det antroposene». Idéen om «den antroposene tidsalder» kommer fra geologien og henviser til et paradigme hvor de viktigste geologiske forandringene skjer som følge av menneskelig påvirkning. Med inspirasjon fra urbefolkninger har diskusjonen om det antropsene ledet ulike posthumanister såsom Gene Ray til å konstruere en kritisk diskurs der følelser som sinne og sorg kan knyttes til rasjonalitet. På den måten blir det mulig å fjerne seg fra modernitetens idé om at følelser står i veien for vår evne til å tenke kritisk. For er det ikke i virkeligheten stikk motsatt, spør disse teoretikerne. Er det ikke den uhemmede fascinasjonen for rasjonalitet som har ført oss inn i miljøkrisen, gjennom vår blinde tiltro til vekst og utvikling?
Det virker som at Arne må ha vært enig med disse samtidige teoretikere. Hans dypøkologi kan sies å utgå fra en animistisk idé om at alt er besjelet. Teateret har også sine røtter i slike perspektiv, noe vi blant annet ser i maskespillet og dukketeateret der besjelingen av livløse objekter er en forutsetning for publikumopplevelsen.
Derfor har vi interessert oss for teaterets spørsmål om performativitet, narraritivitet og overføring av mening. Vi har sett etter sammenhenger mellom disse spørsmålene og animismens idéer om Anima. Hvordan overføres menneskelig erfaring og hva er egentlig et menneske? Forutsetter ikke våre idéer om erfaring og menneskelig interaksjon en oppfatning om at mennesket er mer enn bare kjøtt og diskurser? Hva er hun i så fall? Og er det mulig å trekke en grense mellom selvet og dets geografiske omgivelser?
Ut fra disse spørsmålene har vi vendt tilbake til det overgripende temaet for hele mitt masterprosjekt: kroppen som den overflaten der mennesket defineres. Vi plasserer våre kropper i en kontekst for å skaffe oss nye erfaringer. Den geografiske forflytningen og de fysiske omstillingene som vi gjennomgår når vi tilpasser oss Arnes eksempel, skal generere nye perspektiver i møte med filosofens diskurs.

Produksjonsteamet består av:
Kjersti Aas Stenby – Skuespillere
Arturo Tovar – Skuespillere
Kristine Gjems – Produksjonsdesigner
Ludvig Uhlbors – Registudent
Hanna Sjöstrand – Billedkunstner
Kjersti Vetterstad – Kunstfilmer
Alexander Rishaug – Lydkunstner
Kristin Astrup Aas. – Arkitekt

Bli Arne Næss er den første forestillingen i en trilogi om Arne Næss og Dypøkologi. Den andre delen; Arne Næss – Gjenoppståelsen produseres for festivaler og programscener høsten 2017 med premiere på Teaterfestivalen i Fjaler. Den tredje delen sikter mot en helaftens forestilling for en norsk teaterscene.

Bli Arne Næss
Visning på Scene 6 på Kunsthøgskolen i Oslo.
01.06. kl.18:00
02.06. kl.14:00 og kl.18:00
03.06. kl.15:00

Khio ludvig uhlbors 1

Fjellet, Hallingskarvet fra Tvergastein. Foto: Kjersti Vetterstad

Khio ludvig uhlbors 2

Hytte, Tvergastein. Foto: Ludvig Uhlbors

Khio ludvig uhlbors 4

Leniblick, Leni Riefenstahl, med Ida Gudbransen. Foto: Kjersti Vetterstad

Ludvig Uhlbors (f. 1973), master i regi. Bachelor i Dramatikk/dramaturgi ved Dramatiska Institutet 2005, kunstnerlig ledere og husdramatiker på Institutet i Malmö (2006–09). Forlegger på Förlaget siden 2013, forfatter av Gjord obrukbar.